En bindende avtale, også ofte kjent som en kontrakt, er et juridisk bindende dokument som etablerer forpliktelser og rettigheter mellom to eller flere parter. Slike avtaler er grunnleggende for rettssystemet og forretningsverdenen, da de gir en klar struktur for samarbeid, handel og enighet.
Tilbud og Aksept: En bindende avtale begynner med et tilbud fra en part og aksept fra den andre. Tilbudet må være tydelig, spesifikt og ha til hensikt å skape en forpliktelse.
Intensjon om å være rettslig bundet: Partene må ha en felles intensjon om at avtalen skal være rettslig bindende. Dette betyr at det må være en forståelse om at brudd på avtalen kan føre til juridiske konsekvenser.
Avtalekompetanse: Partene må være i stand til å forstå kontraktens vilkår og ha avtalekompetanse. Dette innebærer at begge partene må være over 18 og ikke påvirket av forhold som reduserer deres evne til å inngå forpliktende avtaler, som for eksempel rus og alkohol.
Legalitet av formål: Formålet med avtalen må være lovlig. En avtale som bryter med loven eller er i strid med offentlig orden, vil vanligvis være ugyldig.
Hvis en eller flere av de overnevnte momentene ikke er til stede, vil du som oftest ikke være bundet til avtalen.
Utgangspunktet i norskrett er formfrihet. Dette innebærer at muntlige avtaler er like bindene som skriftlige. Det anbefales likevel å ha skriftlige avtaler for å unngå tvister og misforståelser.
Videre bør kontraktens innhold være klart og tydelig, slik at man unngår tvetydighet som kan føre til tolkningsproblemer.
I alle tilfeller anbefales det å søke juridisk bistand ved inngåelse av avtaler.